Jeg har oppdaget et multimedia pin-up performance band, og jeg er imponert over mer enn bare betegnelsen. De er The Hungry Hearts, og de har laget en potensiell landeplage som jeg både hater og elsker. Den heter In Your Face, og du finner den om et par avsnitt.
Jeg er imponert over at gruppen har klart å lage en sang som spiller på hjerte-smerte samtidig som den er eksplisitt om seksuelt savn – ikke som en motsetning, men som den naturlige helheten det er. Jeg kjenner den helheten godt, det er en sterk følelse, og likevel virker det nesten latterlig å synge om. Kanskje formen bidrar til det, den er flere hakk for fengende, dansbar og irriterende.
For det er en forferdelig sang. Den har en dans. Jeg gjentar, den har en dans. Og jeg er ødelagt av for lang tid bak den ironiske distansen, for samtidig som de parodierer en stil opplever jeg at de beærer den og gjør den bedre.
Jeg setter stor pris på postironien. Jeg liker å gå i meg selv og finne ut hvorfor jeg virkelig liker de tingene jeg ikke liker å like – noen ganger har jeg til og med en postironisk tilnærming til BDSM. Men jeg savner lag på lag med ironi når jeg både liker og misliker noe på samme tid. Hva skal jeg gjemme meg bak nå?
Nei, her finnes ingen gjemmesteder, her det bare en ting å gjøre: Lære bevegelsene og danse med.
No comments:
Post a Comment